De siste ukene som har gått har ført til mye analysering om tema: løgn, sannhet, kjærlighet, sympati, empati også videre, siden det har vært en del ting som har skjedd, som jeg har hatt behov for å ha satt litt på plass i forhold til hvordan jeg skal forholde meg til de forskjellige.
Så her om dagen måtte jeg bare ringe min gode, gode, tolmodige venninne for så å rope ut i telefonen;
"HVA ER FORSKJELLEN PÅ EMPATI OG KJÆRLIHET!?"
Jeg stod nemlig fast i mitt eget hode, og det finnes ikke noe værre enn det.
Jeg tenkte nemlig på noe jeg hadde lest, altså at kjærlighet ikke er til for å gjøre en selv eller andre lykkelige eller tilfredsstilt, men for at mennesker skal strekke seg mest mulig ovenfor hverandre, eller for å si det på en annen måte, at man er villig til å sette seg selv til siden for å ta vare på andre. For man tar jo automatisk bedre vare på en person jo mer kjærlighet man har til den, og det er ofte det samme om det er en venn, kjæreste, familiemedlem, barn... For når det er kjærlighet inn i bilde forsvinner behovet for å skulle ha det samme tilbake. Kjøp og salg av "tjenester" faller vekk, og man er bare opptatt av å gjøre til lags. Og på en eller annen merkelig måte føler man da at man får "det samme" igjen i retur så lenge den andre tar i mot og viser takknemlighet. Den gangen vi var dyr og levde instingtivt var el dette for at vi ikke skulle ta livet av hverandre, så bestanden kunne bestå. For man ser jo at dyr i samme flokk eller er samme rase har en naturlig kjærlighet til hverandre de også.
Jeg fikk da til svar at det går ann å føle med, altså å ha empati med et annet menneske uten å være villig til å ofre noe på tross av. Da er det kunn empati, men ingen kjærlighet. Noe jeg synes stemte bra med min teori.
Kjærligheten er god, men ikke en bjørnetjeneste som mange tror. Den kan være hard og mange bruker hele livet sitt på å rømme fra den siden de ikke skjønner at man må gi for å få. Altså, om man har kjærlighet til seg selv for eksempel ønsker man jo å vokse både på det man gjør og hvem man er til det bedre, men for å gjøre det er man nødt til å innse en del ting på veien om seg selv som ikke alltid er like lett og innrømme, og for noen kan det være vondt. Faktisk så vondt at de velger og la være, for så å bli på samme stadiet, disse mister ofte evnen til å motta og gi kjærlighet siden de har mangel på det i forhold til seg selv. De blir på en måte nummene i følelsene sine. Kjærlighet er sannhet, og det er sannhet de fleste bruker masse tid på å rømmer fra, ironisk nok. Om man velger bort sannheten valger man etterhvert løgnen og blir etterhvert et skall. Man råtner fra innsiden og ut i forholdt til at om man slutter å utvikle seg på et personlig nivå. De fleste vil da miste selg selv siden tiden aldri står stille og man finner etterhvert mindre og mindre man kan relatere til. I og med et mennesker er et "flokkdyr" er ensomhet og isolasjon det mest skadelige over tid. Jeg leste en gang at det er voldsomt mye mere helseskadelig å være ensom, enn å røyke 20 sigaretter om dagen i titalls år. Dette er noe jeg tror 100% på, siden jeg ser hvordan påvirkningsfraft de forskjellige livene har på de forskjellige. For uansett liv, sier alle det samme; om de føler seg alene, og mister evnen eller muligheten til å relatere og skape bånd, kommer ensomheten som både er tung og overveldene.
Moralen i det hele for min del er at mennesker er urolig rare og fasinerende. Om man mener at alt er biologi blir alt bare enda rarere, for da blir man nødt til å se alt på en objektiv måte som gjør at de fleste situasjoner blir totalt komiske. Alt vi gjør, vanene vi lager oss, trosystemene vi har, hvordan vi prøver å bygge relasjoner, ekteskap og forhold. Nå som vi ikke lenger trenger alle disse "arrangementene" til å overleve på samme måte som vi naturligvis måtte ha i oldtiden, er det som om 50% av alt vi påtar oss kunn er skuespill. Det vil si ovenfor oss selv og andre, til og med i jobbsammenheng og i noen familierelasjoner. Jeg tror jeg kunne skrevet en bok om alt dette om jeg først skulle begynt å grave opp i det på en litt dypere måte. Om jeg skulle oppsumert alt i ett ord måtte det blitt; fantastisk!
Dette er sikkert ikke lett å forstå eller mene noe om, om man selv aldri har tenkt i de baner, men jeg tar en råsjans.
<--- trykk her.
